Forord | Del 1 - Vårt grunnlag | Del 2 - Historia | Del 3 - Hva skjer nå? | Del 4 - Veien videre

Del 3: Hva skjer nå?

Norge i 2004: Kjell Magne Bondevik fra KrF leder sin andre regjering, i samarbeid med Høyre og Venstre. Nyliberalismen er på offensiven, og regjeringa er dens høyre hånd. Vi ser for alvor rekkevidden av GATS-avtalen når utdanningsminister Clemet får innført Friskoleloven og Kvalitetsreformen i høyere utdanning. Med dette slippes markedet løs på hele utdanningssystemet. I løpet av sin periode med makta har de gjennomført store endringer: ny stipendmodell, Friskoleloven for privatskoler, kvalitetsreformen for høyere utdanning, Kvalitetsutvalget har kommet med sin rapport, og stortingsvedtak kommer før sommeren 2004, kvalitetsportalen, nasjonale prøver, økt kommersialisering av skolehverdagen, flyttet ansvaret for lærerlønningene fra stat til kommune, fjerna klassedelingstallet, og fortsatte kutt i bevilgninger til kommuner og fylkeskommuner.

Hva vil alle disse endringene sammen bety for skolen som vi kjenner den i dag?
Prinsippet om lik rett til utdanning utvannes gjennom den nye behovsprøvde stipendmodellen. ”Vi må gi til de svakeste først” sier Høyreregjeringa, men følger ikke opp med mer penger. I stedet for å ta skrittet fullt ut, og gi alle skoleelever gratis læremidler, begrenser de mulighetene for fullt stipend. Dette øker presset for gjennomføring av reklamefinansiering av skolebøker. Noe reklamebransjen har sikla på i årevis. Skolen er et potensielt gigantisk marked. Ikke bare driften, men også potensialet ved at flere hundre elever må oppholde seg på et fysisk avgrensa område hver dag. At skolen er reklamefri er ingen selvfølge, i for eksempel USA har store selskap kjøp seg inn på skolene. De gir tilbud, mot at de sikres retten til å eksponere barn og unge for reklame, og at de får området eksklusivt. Eksemplene om ”Coca-Cola-skoler” og ”Pepsi-skoler” er mange. I Norge er presset for å åpne skolen for reklame massivt. Selskapet Clear Channel Norway har tilbudt Oslo kommune å finansiere en sårt tiltrengt oppussing av skoletoaletter, mot at de får sette opp reklameboards på skolene. Norske skoler er stort sett i akutt pengemangel, så det trengs bare en liten lovendring til for å slippe reklameindustrien løs på norske elever.

Reform 97
I 1997 ble det gjennomført en svært viktig reform i grunnskolen. 6-åringene skulle inn i skolen, valgfag ble erstatta med det mye smalere tilbudet ”tilvalgsfag”, og læreplanene ble mer spesifiserte. Høyresida ønska i utgangspunktet 6-åringene inn i skolen, for at alle skulle slutte et år tidligere på grunnskolen. Dermed ville man fått raskere gjennomstrømning gjennom systemet. Det gikk ikke igjennom og 10-åring grunnskole ble kompromisset.
Tidligere hadde man et relativt bredt utvalg av valgfag på slutten av ungdomsskolen, mange fungerte som en avveksling fra teoretiske fag. Disse ble erstatta med ”tilvalgsfag”, fordypning i norsk eller engelsk, praktisk prosjektarbeid , eller fransk/tysk. Ved å fjerne valgfaga ble det spart masse penger. Da var det ikke lenger nødvendig å opprette små og dyre klasser for å gjennomføre de praktiske valgfaga. Reform 97 erstatta også den tidligere mønsterplanen7 med en svært konkret læreplan. Mens den generelle delen har store ord om å utvikle elevene til skapende og kreative mennesker, blir det i den konkrete læreplanen spesifisert ned til minste detalj hva elevene skal lære. I KRL (kristendoms-, religion-, og livssynskunnskap) spesifiseres det ned til at elevene i 4. klasse skal kjenne til historier som Jonas i hvalfiskens buk og Daniel i løvehulen.8

Med denne læreplanens detaljstyring la man på mange måter grunnlaget for de nasjonale prøvene, som for første gang skal brukes våren 2004. Alle elever skal testes i lesing, skriving, matematikk og engelsk på 4., 7. og 10. trinn i grunnskolen, samt på grunnkurset i videregående opplæring. Poenget med de nasjonale prøvene er i følge Clemet og departementet ”at elevene skal få oversikt over til å få kartlagt sine grunnleggende ferdigheter. Formålet med prøvene er først og fremst å forbedre og utvikle det pedagogiske arbeidet.”9 Det reelle målet med prøvene er å måle, rangere og sortere elevene og skolen. Resultatene fra prøvene skal offentliggjøres på www.skoleporten.no, der vil det også bli mulig å sammenligne forskjellige skoler. Offentliggjøring i kombinasjon med fritt skolevalg gjør at det blir svært viktig for skolene å oppnå gode resultater. Trolig vil undervisninga etterhvert bli tilpassa de nasjonale prøvene, i steden for elevene. Forskning fra andre land tilsier at slike prøver som offentliggjøres, stort sett har den effekten at det fører til en konkurransesituasjon mellom elever og mellom skoler. Lignende systemer i England, Wales, Australia og New Zealand, har ført entydige resultater: Større forskjeller og mindre fokus på læring.10

Lærerlønningene overføres til kommunene
Ansvaret for lærerlønningen har ligget på staten, og er nå flytta over på en hardt pressa kommuneøkonomi. Statens lønnsansvar er et viktig prinsipp fordi ingen kommuner skal på grunn av dårlig økonomi, måtte ta inn ufaglærte til å undervise. Umiddelbart starta presset på lærerne, KS har krevd at lærernes særegen avtaler, og lønna forberedelsestid skal bort. En åpenbar svekkelse av både lærernes arbeidsforhold og undervisninga.

Kvalitetsreformen for høyere utdanning
I juni 2001 vedtok Stortinget den såkalte kvalitetsreformen for høyere utdanning. Den ble innført i 2003, og har fått massiv kritikk både forkant og etterkant av innføringa. Reformen handler om å legge opp universitetet etter hva som passer næringslivet best. Den faglige styrken i utdanninga har blitt kraftig redusert. Tidligere tok man hovedfag over 7 år, med den nye mastergraden har det blitt redusert til 5 år. Oppskrifta for å få studentene raskere gjennom er enkel: mer pugging og mindre forskning. Samtidig har det blitt lagt til rette for mer oppdragsforskning. Studentene forsker for næringslivet, dermed blir temaer som hvordan reklame fungerer, og intern kommunikasjon i bedrifter det som er mulig å få penger til å forske på. Man har også innført et finansieringssystem, hvor instituttene får penger etter hvor mange av elevene deres som står, og dermed blir det fort fristende å la være å stryke elevene sine. Reformen handler om å få folk raskere gjennom systemet og ut i jobb. De elevene som klarer alle fag på første forsøk, ikke blir gravide, ikke jobber ved siden av studiene, og ikke er engasjert i for eksempel studentpolitikk, er de elevene som ønskes. Finurlig nok har man samtidig innført et lån- og stipendsystem, hvor du taper økonomisk på å ikke stå. Samtidig som man regner med at folk skal være fulltidsstudenter, er det nesten ikke mulig fordi man får for lite lån og stipend.

Friskoleloven
Juli 2003 vedtok Stortinget den såkalte Friskoleloven, som erstatning for den tidligere privatskoleloven. Tidligere måtte private skoler ha et religiøst, etisk eller pedagogisk annet grunnlag enn den offentlige skolen. Med den nye Friskoleloven er dette ikke lengre et krav for å åpne en privat skole, det eneste man må gjøre er å oppfylle gitte krav satt av staten. Ikke bare er det lettere å få godkjent en privat skole i utgangspunktet, men man har rett til godkjenning hvis man oppfyller kravene i loven. (Retten til godkjenning er betinget av at godkjenningen ikke medfører vesentlige og langsiktige negative konsekvenser for de berørte kommunene og deres innbyggere.) Privatskolene subsidieres med stykkprisfinanisering11, de får dekka 85% av sine utgifter fra staten, og de kan i tillegg ta skolepenger for å dekke resten. For offentlige skoler gis det rammetilskudd til fylkene og kommunene basert på en rekke kriterier. Kommunen og fylkeskommunen er i tillegg pålagt å dekke privatskolens utgifter til spesialundervisning og særskilt undervisning for minoritetsspråklige elever. Dette tas fra kommunen/fylkeskommunens rammebudsjetter. Altså, det tas fra den offentlige skolen.

Valgfriheten framholdes som et argument for privatskoler. Foreldrene skal selv få velge den skolen de synes er best til sine barn. I Sverige innførte de en lignende lov allerede for ti år siden, og der ser man virkningen av den såkalte friheten. I de områdene hvor det har blitt oppretta private skoler, såkalte friskoler, har de rikeste fort flytta sine unger over på private skoler. For deres familier er ikke en ekstrautgift til skole noe problem, og siden private skoler blir sett som bedre enn offentlige, er det også penger som anses som vel brukt. De neste som flytter sine barn er middelklassen. Når man skal velge skole for sine barn er det vanskelig å kunne vite om skolen er faglig god, eller om lærerne følger opp elevene godt. De ser på hvem som allerede går på skolen. Når den offentlige skolen stort sett har barn fra arbeiderklassen, som det jo er flest av, og at det er privatskolene som utdanner overklassen, er den enkle konklusjonen at privatskolene er bedre. De utdanner ”kremen”, og middelklassen ønsker derfor at også deres barn skal gå der. Og i neste runde er det de ressurssterke foreldrene fra arbeiderklassen som flytter over sine barn. Hva skjer så med den offentlige skolen? De tradisjonelt ressurssterke elevene, som får god oppfølging hjemmefra, som ofte har foreldre med stor kulturell kapital, flyttes vekk fra den offentlige skolen. Skolene får færre elever, det bevilges derfor færre penger. De sitter ikke bare tilbake med mindre penger, men mister også det mangfoldet og den kompetansen elevene selv bidrar med. I et land som Norge, med svært spredt bosetting, har dette enkelte steder ført til at den offentlige skolen har blitt nedlagt til fordel for en privat skole. Dermed ofres elevene som ønsker å gå i den offentlige skolen, for de få som ikke ønsker det.

En skole er avhengig av å ha en del ting for å kunne drives, uten skolebygg, pulter, elektrisitet til å varme opp lokalene og lignende. er det umulig å drive. Man må ha dette uansett om man er få eller mange elever. Når elevtallet synker har man selvfølgelig de samme utgiftene til den rent praktiske drifta av selve skolen. Sviktende elevantall betyr altså at det blir mindre penger å bruke på elevene, fordi en større sum av det som totalt bevilges må brukes på drift. Det som det derimot kan kuttes i er lønnsmidler. Gjennomgående for hele den diskusjonen som føres om skole i dag, er at høyresida vil fjerne den rådende tankegangen om at lærertettheten har noe å si for kvaliteten. Resultatet kan bli at den offentlig skolen står igjen med få lærere per elev, de mest ressurskrevende elevene, og svak økonomi. Friskoleloven i Sverige har ført til en større klassedeling. De rike går på private skoler, mens de mindre velbemidla, og særlig innvandrer går på den offentlige skolen. Enkelte steder har man nesten reine innvandrerskoler, den samme tendensen har man sett at fritt skolevalg har betydd i Oslo. På Hellerud videregående skole. går det 70% minoritetsspråklige, selv om bydel kun har 30% minoritetsspråklige. Det er de ressurssterke hvite som søker seg vekk.

I Friskoleloven er det ikke åpent for at det skal kunne tas inn mer i skolepenger enn det som trengs for å dekke drift av skolen. Det betyr i følge Utdanningsdepartementet at det selv om man oppretter et aksjeselskap for å drive en skole, er det ikke åpent for å ta ut profitt. Men det er hele hensikten med et AS, aksjonærene skal få noe igjen for sin investering. Det er ikke vanskelig å se for seg at det ligger gode muligheter til å tjene penger på å drive skoler. Professor Terje Hansen ved Norges handelshøyskole kommenterer den nye Friskoleloven i et intervju med Klassekampen 9.1.03, ”I praksis vil et slikt selskap kunne hente ut overskudd” er hans kommentar på departementets påstander om at det ikke vil bli mulig. ”Internprising” kalles metoden, og den går enkelt og greit ut på å kjøpe tjeneste fra egne selskaper. Hvis det svenske selskapet Vittra, som driver en rekke kommersielle privatskoler i Sverige, etablerer seg i Norge, vil de kunne omgå regelverket ved bruk av for eksempel konsulentvirksomhet. Friskoleloven sier at ”Alle offentlege driftstilskot og eigendelar frå elevane skal kome elevane til gode.” Selskapet kan bruke penger på tjenester i sammenheng med organisering og drift av institusjonen. Og administrasjon, kompetanse og utvikling er det mye av i skolen. Utgiftene til tjenester fra et moderselskap i for eksempel Sverige, går selvsagt til tjenester som skal styrke undervisningstilbudet ved den private skolen, dermed er lovkravet om at inntektene skal ”komme elevene til gode” oppfylt.

Hånd i hånd med Friskoleloven, og fritt skolevalg som er innført i mange fylker, går Kvalitetsportalen. Kvalitetsportalen er enkelt og greit en internettside hvor karakterresultatene fra hver eneste skole i landet offentliggjøres. Skolene blir rangert etter hvor gjennomsnittet for karakterer er best, og selv om man kan påpeke at det ikke nødvendigvis er gjennomsnittskarakteren som avgjør om en skole er god eller dårlig, så er det som er resultatet. Media tar ikke fem øre for å presenterer de beste og dårligste skolene. Så kan foreldre og elever selv se hva som er taper- og vinnerskoler.

Høyresida framholder konkurranse som løsninga på alt. Når den offentlige skolen er for dårlig, er det fordi den ikke har nok konkurranse. Konkurranse mellom lærere og rangering av skolene skal ifølge høyresida føre til økt kvalitet i skolen. Testing og sammenlikning skal styre brukernes (foreldrenes) valg inn mot vinnerskolene. De skolene som ikke får kunder (elever ) kan legges ned. Konkurranse har imidlertid to elementer. Den skaper vinnere, men for at noen skal vinne, må noen også tape. Og hvem vil sende ungene sine til en taperskole? Det vil jo ikke være plass til alle i vinnerskolen.

Friskoleloven handler om et viktig prinsipp: skal utdanning skal være en handelsvare, eller et samfunnsansvar? Rød Ungdom mener at prinsippet om lik rett til utdanning er en bærebjelke i et demokrati. Alle har rett til en god utdanning, uavhengig av hvor i landet man bor, uavhengig av kjønn, nasjonalitet, religion, eller størrelsen på foreldrenes lommebok. Utdanning er et offentlig ansvar, det er ikke hver enkelt som skal sørge for at deres barn får en god utdannelse. Når staten hvert eneste år undergraver den offentlige skolens styrke ved å gi for lite penger til kommunene, er de ansvarlig for at enhetsskolen rives ned. Logikken er åpenbar, når det offentlig tilbudet ikke er bra nok, vil man om man har muligheten, flytte sine barn til en bedre skole.

En pressa kommuneøkonomi
Kommunene og fylkene utfører store deler av våre velferdstjenester, blant annet drift av skoler. Gjennom de senere år har de blitt pålagt stadig flere oppgaver, uten at det har fulgt tilstrekkelig midler med til å gjennomføre disse. Kommune-Norge går årlig med 6-7 milliarder kr i underskudd. Dette er resultat av bevisste politiske valg. I 2003 planla regjeringen en vekst i privat forbruk på 3,5% mot 0,5% i det offentlige.12 Resultatet er nedskjæringer, reduksjon i tilbudene, dårligere kvalitet og dermed en undergraving av velferdsstaten. Trange økonomiske rammer brukes som et kynisk og bevisst virkemiddel for å presse fram konkurranseutsetting og kommunesammenslåing. Denne utviklingen undergraver lokaldemokratiet, og begrenser lokalpolitikernes mulighet til å styre. Valgfriheten handler om hvor det skal kuttes, ikke om det skal kuttes. Dette går ut over skolen hver eneste år. Elever per lærer blir stadig flere, skolebøkene på grunnskolen er historisk utdaterte, utstyret på yrkesfag er forelda og ikke lengre i bruk i arbeidslivet, og den offentlige skolen trenger sårt oppussing, etter mange år uten skikkelig vedlikehold. Politikerne bruker hver eneste valgkamp til å snakke om skole, og staten sitter på en milliardformue, uten at man ser noen forbedringer. Løsninga som presenteres for de neglisjerte elevene er private løsninger.

Kvalitetsutvalget
I oktober 2001 satte Giske ned Kvalitetsutvalget. Da Clemet ble utdanningsminister videreførte hun dette arbeidet. I desember 2001 utvida hun mandatet, endra sammensettninga av utvalget, og korta ned tida. Kvalitetsutvalget skulle gå igjennom utdanningssystemet fra barnehage til og med videregående skole. Denne komiteen kom først med en delinnstilling: " Førsteklasses, fra første klasse" i juni 2003 og sluttrapporten "I første rekke". " Førsteklasses, fra første klasse" omhandler kvalitet i skolen. Der fokuseres det på kvalitetssortering og vurdering med nasjonale tester. Resultatene legges ut på Kvalitetsportalen hvor alle skoler stilles opp mot hverandre. Sluttrapporten "I første rekke" er en helhetlig skisse over hva de mener burde gjøres med barnehagen, grunnskolen og den videregående skolen. 1. april kommer stortingsmeldinga om "I første rekke" og dette vil til slutt ende opp i vedtak på Stortinget. Sannsynligvis vil dette skje før sommeren.

Selv om forslaget kan forandre seg mye fram til det blir vedtatt, kan man peke ut noen hovedsider i utviklinga i utdanningssektoren. Gjennomgående er fokuset på markedstilpasning. Valg av begreper som lærebedrift, humankapital og kompetanse, samt fjerning av tradisjonelle hindre for kutt, peker i retning av en skole som klargjøres for nyliberalismens inntog.

De viktigste ideologiske linjene kan oppsummeres i fire punkter. Det første som endres radikalt er synet på skolen. I stedet for å se på en elev som en person som skal få utvikle sine evner, og tilegne seg mest mulig kunnskap, både for sin egen del og samfunnets, betraktes eleven heller som en enhet, nærmest en vare. Elevene skal formes til en enhet som er mest mulig brukervennlig for de som skal ”kjøpe” den seinere. Mens foreldre og foresatte er kunder som skal kjøpe en best mulig utdanning for sine barn. Dette sikres ved at man innfører ”fritt” skolevalg. Dette fører riktignok bare til at de med penger, eller gode karakterer, får valgfrihet. Resultatet man ender opp med er sin personlige humankapital. Kunnskapen har ingen verdi i seg selv, men kun som del av framtidig kapital. Det legges opp til at skolen bare skal sørge for at du får en grunnopplæring bestående av et utvalg basisfag. Din humankapital utover dette er et resultat av dine individuelle valg, og derfor også i hovedsak ditt ansvar. Her videreføres begrepet Livslang læring. Skolen skal bare være en del av din læringsprosess, og det skal være opp til deg selv eller din framtidige arbeidsgiver å gi deg kunnskap og kompetanse utover dette. Dermed legges ansvaret for en helhetlig utdanning bort fra samfunnet, og over til enkeltmennesket.

Neste mål er økt sortering. Dette er en videreføring fra Reform 94. Man ønsker fortsatt raskere gjennomstrømning, det gjør man både ved å tilby det øverste sjiktet av elevene å ta utdanninga raskere, og ved å begrense utdanninga for de resterende elevene. Økt fokus på nivådiferansiering, gjennom for eksempel bruk av moduler 13, gjør at man selv må velge hvilket nivå man tilhører. Og dermed være med å sorterer seg selv. Hvilke valg du og dine foreldre tar, vil selvfølgelig reflektere hvilken klassebakgrunn du har. Enda en gang får du friheten til å sortere deg selv.

Kvalitetsutvalget har foreslått å redusere antall grunnkurs fra 15 til 8. Allerede nå har man svært generelle grunnkurs, svært ulike yrkesrettninger er samla under et grunnkurs, og yrkesspesialiseringa begynner seint. Dette legger utvalget opp til at skal forsterkes ytterligere. Dette vil føre til en enda mindre spesialisert utdannelse, og en dårligere yrkesopplæring. Derimot vil mange ha den samme grunnutdannelse fra yrkesfag, og vil være mer mobile til å skifte yrke innenfor samme område, ettersom markedets behov for arbeidskraft endres. Dette vil også bety at en større del av utdannelsen din må foregå privat i bedrifter. Det er ikke lengre samfunnets ansvar, men arbeidsgivers.
Det samla målet med dette er å få en billigere skole for samfunnet. Summen av forslaga legger grunnlaget for å fjerne utdanning som et samfunnsansvar. Ved økt individualisering, mer sortering og dårligere yrkesutdanning, bygger man opp under dette. Kvalitetsutvalget forsterker dette ved å fjerne klassedelingstallet 14, fag- og timefordelinga 15, og krav på spesialundervisning for enkeltelever. Utvalget viderefører også ideen om at det ikke er noen sammenheng mellom antall lærere per elev, og kvaliteten på undervisninga. Alt dette åpner for storstilte kutt i den offentlige skolen, og dermed baner det veien for individuelle private alternativ.