Forord | Del 1 - Vår kjønnsdelte verden | Del 2 - Alt hva mødrene har kjempet | Del 3 - Rød Ungdoms feminisme - en realistisk utopi | Del 4 - Seks viktige punkter for feminismen

Den første kvinnekampbølgen var stemmerettskampen ved begynnelsen av forrige århundre. 70-tallet ble med sitt sosiale opprør mot husmoridealet og trange kjønnsnormer den andre store feministiske bølgen. Dette tiåret blir fremdeles sett på som tida da likestillinga ble innført. Vi fikk lov om selvbestemt abort, pornoloven, og likestillingsloven. Den tredje bølgen startet på slutten av 90-tallet som en reaksjon på kjønnsforskjellene i et samfunn man ble fortalt var likestilt. Rød Ungdom ønsker å lære av historia for å styrke og bidra til den tredje bølgen – utfordringene er mange og debattene nødvendige.

70-tallsfeminisme

De feministiske framskrittene på 70-tallet var store, noe vi nyter godt av i dag. Likefullt er det nødvendig å kritisere 70-tallsfeminismen for å lære av erfaringene.

Kvinnebevegelsen på 70-tallet var veldig kollektivt rettet, noe som gjorde at de fikk samlet de ulike erfaringene som kvinner har, og satt de i system. Dette var viktig for at hver enkelt kvinne skulle skjønne at det ikke var henne det var noe galt med, men samfunnsstrukturene. Bevegelsen tok til seg parolen ”du er ikke født kvinne, det er noe du blir”, og fikk forklart hvordan samfunnet former mennesker etter hvilket kjønn de har. I tillegg gjorde den kollektive tankegangen at de fikk organisert kvinner og dermed organisert den feministiske aktiviteten, som var helt avgjørende for å få gjennom de viktige seirene de fikk.

En av kritikkene mot denne bevegelsen handler om at ”de gikk i takt”. Fokuset på de kollektive problemene gjorde at det ble vanskelig å være individ innenfor disse rammene. Vår oppfatning er at denne bevegelsen hadde en IdealFeminist som var feministen med de riktige handlingene og de riktige meningene. Disse holdningene og tankene har fulgt deler av den feministiske bevegelsen helt fram til i dag.

Vi mener at fellesskap er bra, vi trenger kollektive oppsummeringer og kollektive løsninger på felles problemer. For eksempel bør ikke barnepass være noe hver enkelt må ta seg av, derfor er barnehageplass for alle barn et viktig krav. Det er dessuten viktig med kollektive kamper fordi feminisme ikke skal være en strategi bare for de ressurssterke som likevel ville gjort seg hørt. Men det å være et kollektiv betyr ikke at alle er like, eller at vi ønsker at alle skal bli det. Målet er å kunne være individer framfor kjønn, samtidig som vi må innse at vi i dag blir sett på som/ser på oss selv mer som kjønn enn som individer.

90-tallsfeminismen

Etter 70-tallet blåste det en høyrevind, også over Norge. Markedsliberalismen gikk sin seiersgang over verden, og utover 80- og 90-tallet kom det stadig sterkere angrep på velferdsstaten. Det som tidligere hadde vært fellesskapets goder ble privatisert. Generasjonen som utgjorde 90-tallsfeminismen var barn av den ”alene gjør sterk”-tankegangen som høyrevinden førte med seg, noe som også preget dem. Vi mener at mye av feminismen som kom i Norge på slutten av 90-tallet bar preg av de ressurssterke jentenes skuffelse over at de ikke var likestilte likevel. De hadde vokst opp i et samfunn som fortalte dem at vi har likestilling i Norge, og at kvinnekampen ble vunnet på 70-tallet. Likevel så de at de ble behandlet annerledes enn guttene i arbeidslivet. Lønna var ikke like bra, karrierestigen ikke like bratt. Noen oppsummeringer ble gjort av hvordan det opplevdes å være jente i Norge og Sverige på slutten av 90-tallet, for eksempel gjennom bøkene Råtekst og Fittstim. Men de ble ikke en stor og varig bølge i Norge, og rakk i liten grad å stille de progressive og solidariske kravene, eller diskutere strategier og organisering.

Dette var en mer individualistisk feminisme enn tidligere. Men med denne individualismen kom en utfordring om å hindre feminismen i å bli et personlig selvrealiseringsprosjekt hvor man mister fokuset på de undertrykkende strukturene og den kollektive bevisstheten. Patriarkatet er ikke hver enkelt kvinnes problem men et samfunnsproblem.

Vi håper 90-tallsfeminismen bare var et forvarsel på hva som er i vente. Nå er den generasjonen som vokste opp i ”Likestillingsnorge” i ferd med å bli voksne og vil møte stadig nye skuffelser. Samtidig ser vi at venstresida er i ferd med å komme på offensiven, de solidariske bevegelsene som kritiserer markedsliberalismen vokser. Og med denne bevegelsen kan vi få en større og mer varig feministisk bølge som kan bringe oss videre, en bevegelse som har mye erfaring fra mødrene våre å bygge på, men som likevel må tørre å tenke nytt. Det er en utfordring for Rød Ungdom å sette feminisme på dagsorden i disse bevegelsene.

To retninger

Feminisme er ikke noe entydig ord, det finnes flere ulike feministiske retninger. Felles er målet om å oppheve kvinneundertrykkinga, men både analysene og innholdet er forskjellig. Vårt fokus er på likhetsfeminismen og forskjellsfeminismen, to retninger man kan trekke gode elementer ut av, men som Rød Ungdom ikke mener holder mål.

Likhetsfeministene ønsker at kvinner skal delta på menn sine områder, ofte på menn sine premisser. Kvinners handlinger er retta inn mot familien, barneoppdragelse og reproduksjon. Dette blir sett på som innadretta og lite nyskapende. Menns handlinger er derimot de som driver historia fremover, de er utadrettet og fører til forandring og utvikling. De vil for eksempel ha flere kvinner inn i lederstillinger, utfra en tankegang om at dersom menn kan kan kvinner og, men i dette ligger det en aksept av mannlige egenskaper som riktige.

Denne retningen har vært mye av grunnlaget for kvinnekampen historisk, en rettighetskamp som krever at kvinner ha samme rettigheter som menn, men som ikke kritiserer den grunnleggende skille mellom maskulin og feminin som kulturskapte kategorier.

Forskjellsfeministene ser på forskjellene mellom kjønnene som noe naturlig og verdifullt. Det finnes forskjeller mellom kjønnene, og de vil ha disse forskjellene. Å være kvinne skal være noe fint, noe spesielt. Målet må være en oppvurdering av kvinnelige verdier og egenskaper. For forskjellsfeministene har spørsmålet om kvinnelige ledere en annen vinkling. Kvinnelige ledere er mer omsorgsfulle og kan bringe andre tanker inn i ledelsen. ”Hadde kvinnene styrt verden ville vi ikke hatt krig og elendighet, men en verden styrt av kjærlighet og moderlig omsorg.”

Begge disse retningene inneholder en aksept for en norm, en aksept for en bestemt type mennesker, enten det er mål å bli som mannen eller det er aksept for iboende egenskaper basert på kjønn. Begge retningene har et ideal for hva slags type mennesker man skal ha og har kvinnerollen som viktigste fokus. Hvordan man velger å se på forskjellene mellom kjønnene er et politisk valg.